Varme hender og tårer

10. October 2013

TrineLive

Jeg lå på benken, snålt oppstilt og kald. Det var bitende høstvær ute, plaskregn med sterk bortovervind, og jeg kom akkurat litt for tynnkledd fra trening. Men det var nok ikke bare derfor jeg var så kald. Jeg grudde meg for det som skulle skje på benken.

Jeg var alene, men hadde tatt med meg en venn. Ringen min. Den med den magiske steinen.

Mens jeg lå der så ubehjelpelig på skrått oppstilt og visste legen var klar til å starte inngrepet, samlet jeg hendene mine og holdt på den. Jeg kjente steinen mot fingrene og lette etter styrke der. Uten selv å ense hvor knugende og kaldt grepet var.

For det var da det skjedde. Sykepleieren som bisto sto plutselig tett ved meg. En varm hånd tok hånden min og løftet den vekk fra ringen. På millisekunder var grepet mitt borte. Det store grepet som var Forberedt, holdt tak og samlet  kreftene mine, oppløste seg i varmen fra en fremmed hånd.

Og da kom tårene. På et blunk flommet de ut og jeg var bakenfor og under den kontrollerte Trine. På et millisekund var jeg bare et redd lite medmenneske som mest av alt trengte en hånd å holde i.

Legen og sykepleieren trodde jeg var redd for inngrepet, men inni meg var det som en speilsal åpnet seg.

Jeg så så klart hvordan jeg hadde stålsett meg mot smerter, sårbarheten i å ligge avkledd og passiv, å være der alene, uvissheten om at noe kanskje var galt, å mangle kontroll, men likevel ha krefter til å være mitt sedvanlig sterke meg.

I refleksene fra speilsalen inni meg, skjønte jeg at jeg har blitt så vant til å lede, vant til å gi, vant til å være kreativ, sterk, snu utfordringer til muligheter, gå for løsning, holde kraften, motivere, bære, bygge opp.

Og jeg så hvor vanskelig jeg har for å ta i mot eller be om hjelp.

Jeg skjønte hvor skjør styrken kan være. Og hvor sterkt det naturlig menneskelige er.

Den varme hånden hennes var som et trylleslag. Med omsorg så enkel som varmen fra en fast hånd, forløste hun meg. Jeg fikk omsorg på en måte jeg var totalt uforberedt på og mennesket meg lå der og ble en god bit helere. Selv om jeg stotret og følte meg litt flau med det samme.

Vi mennesker trenger hverandre. Jeg vet det. Jeg jobber med det hver dag. Heretter også på en ny måte i meg selv.

Tusen takk gode sykepleier <3

Kjenner du igjen noe av dette i deg selv? Jeg vet det er flere av oss i sving der ute.. Sterke, flinke, kontrollerte, ansvarsbevisste kvinner. Som holder koken, gjennomfører og leverer.. Er ledere og omsorgspersoner med egen skjult smerte, sorg og lengsel på et dypt menneskelig plan.

Jeg håper min opplevelse trigger noe i deg som du også har godt av å få kontakt med.

Slike indre følelser kan være sterke. Frykt for eksempel. Som coach vet jeg det er veldig vanlig å plages med frykt. Frykt for å bli avvist, frykt for slanger, frykt for å ikke bli likt.

Om frykt er noe du lever med, sjekk ut dette. Jeg lover deg du vil bli både overrasket og glad.

 

—————————————————————————————————————

DEL om du liker.

Blogglistenhits

 

Bloggbilde TrineTrine Åldstedt er forfatter, blogger, ildjsel, medmenneske og ekspert i coaching og NLP.

Mer info via:

Coachingeksperten på Facebook – Instagram – Twitter

Få med deg boken Alt sitter i hodet

Få med deg kurs og utdanninger jeg holder

La meg guide deg til livsendring gjennom CDene mine
Blogglistenhits

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Følg meg på sosiale medier!

Her kan du følge meg via RSS-feed, Facebook eller Twitter. Du kan også se nyttige videoer på Metaresources YouTube-kanal.

8 Responses to “Varme hender og tårer”

  1. Kathrin Says:

    – og likevel så sårbare….
    Nydelig skildring, Trine <3

  2. Trine Aldstedt Says:

    Tusen takk, Kathrin <3

    Vi er alle små og store..

    Klem <3

  3. Anette Says:

    TUSEN TAKK, Trine <3
    Kjenner meg så alt for godt igjen her.
    Du beskriver det helt nydelig.

    Ha en fin dag, du flotte dame :)))

  4. Camilla Says:

    Hei Trine !

    Jeg liker så godt disse innleggene når du tar ned garden og bare sier det som det er.
    Tror vi har snakket om det før, at når du er mest sårbar, viser du også din stryke.

    Du skriver;
    “Jeg så så klart hvordan jeg hadde stålsett meg mot smerter, sårbarheten i å ligge avkledd og passiv, helt alene, mangle kontroll og likevel ha krefter til å være mitt sedvanlig sterke meg. Jeg skjønte at jeg har blitt så vant til å lede, vant til å gi, vant til å være kreativ, sterk, snu utfordringer til muligheter, gå for løsning, holde kraften, motivere, bære, bygge opp. Og at jeg har så vanskelig for å ta i mot eller be om hjelp.”

    Dette traff meg veldig. Jeg har tenkt mye på det i det siste, etter en litt vond opplevelse.
    Kort fortalt skulle jeg gjennom en undersøkelse.
    I det jeg ble sendt inn i MR-maskinen, tenkte jeg et lite øyeblikk ” skulle jeg ikke hatt musikk på ørene?”. Den samme stemmen sa at “dette har de som jobber her kontroll på”. Jeg sa dermed ingenting.

    Jeg lå på magen med hendene bakbundet på ryggen og var helt rolig.
    Lyden i denne maskinen er HØY, så høy at det opplevdes som tortur. Det gikk gjennom marg og bein og det var så vondt at jeg kjente en nye følelser komme snikende. Angst, redsel, behov for flukt og så et snev av klaustrofobi. Så hva gjorde jeg ? Jeg hørte din stemme si at lyden i rommet var til hjelp for meg, jeg hørte stemmen til fysioterapeuten si ” PUST FOR FAEN!, ” jeg så for meg at jeg var på en strand og slappet av. Jeg sang til og med “What does the Fox say”, inni meg og brukte lydene som “svar”. Til slutt var jeg så sliten, det pep i det ene øret, jeg hadde dott i det andre og jeg hadde en hodepine som ikke lignet noen ting.

    Det som fikk meg til å reflektere var: jeg gjorde meg sterk, jeg fant måter å holde ut på, jeg kjempet NED naturlige reaksjoner, jeg fant løsninger, jeg gjennomførte. Men vil hvilken pris ? Nå 3 uker etterpå har jeg fortsatt vondt i ørene, stresset i kroppen sitter nok fortsatt litt i, og jeg tenker at jeg burde, ropt, bedt om hjelp, sprellet med beina for å signalisere at noe var galt. Så kunne jeg fått høreklokker og alarmknapp og gjennomført undersøkelsen med mye mindre ubehag og senskader.

    Hva vil jeg frem til ? At noen ganger det er nødvendig å be om hjelp. Noen ganger føler vi oss små og trenger en hånd og holde i. Å innse det, er det som gjør oss sterkere og kraftfulle.

  5. Trine Aldstedt Says:

    Tusen takk, Anette – jeg setter pris på dine ord <3
    Ha fin dag flotte dame du også!

  6. Lisbeth Says:

    Sterk deling fra en sterk person som deg Trine…alle er vi sårbare innimellom og trenger noen. Jeg kan være der for noen og noen kan være der for meg. Da er vi likemenn Kong Salomon og Jørgen Hattemaker:)))

  7. Trine Aldstedt Says:

    Kjære Camilla.
    Takk for dine gode ord, de tar jeg med meg og verdsetter <3
    Det er sterkt det du deler! Jeg er takknemlig for at min stemme er med deg. La den fortsette med det, siden den er min vet jeg den alltid vil støtte og bistå deg.
    Når det er sagt, skulle du selvsagt ha sagt fra. Vi mennesker har uante krefter og det er bortimot uendelig hva vi kan gjøre med fokus og sansene våre, men likevel er det unødig å utsette seg for vondt når vi kan slippe. Tenk bare på hva du hadde bedt om eller anbefalt barna dine å gjøre. Du fortjener det samme selv.
    Men jeg tror jeg fort hadde gjort det samme som deg. Det var jo det jeg i mindre format gjorde på benken også.
    Camilla, jeg ønsker meg for deg at du blir kvitt hodepinen, at du framover sørger for å gå så kontra på denne opplevelsen, at den totalt mister sin kraft til og med som minne.
    Glad du er der.
    Klem <3

  8. Trine Aldstedt Says:

    Takk Lisbeth <3
    Ja, vi er så like vi mennesker. Det er mest i hodene våre vi er av forskjellige verdender. Jeg er glad jeg opplevde dette og takknemlig for støtte og gode ord.
    God klem til deg <3

Leave a Reply

------------------